Og da er det ikke som forfatter av kriminallitteratur jeg tenker mest på, selv om han er genial der også. Jeg tenker på Charlie og sjokoladefabrikken, SVK, Matilda, Dustene, Heksene og Georgs magiske medisin med fler.
Roald Dahl skriver i alle disse bøkene rundt en relativt utydelig grense mellom realisme og fantastikk. Alt skjer i denne verdenen vi alle kjenner og bor i. I SVK er handlingen lagt i England og i Heksene i Norge. Det omhandler barn som er like alle andre barn, for de fleste hovedpersonene er, som i det meste av barnelitteratur, barn. Med disse barna hender det ting som er fantastiske, de møter fantastiske skapninger eller de har fantastiske egenskaper.
Dette er så flott fordi vi så lett kan kjenne oss igjen i en situasjon eller i en person også skjer det de mest fantastiske ting.
Hvilket barn ville ikke hatt Matildas krefter en gang i blandt? Hvem trenger vel ikke en SVK når man føler at verden går i mot en?
Det er også noe med at dette fantastiske er symboler for noe annet. De onde kjempene i SVK kan for eksempel symbolisere urettferdige og slemme voksne, mens SVK symboliserer de gode voksne og de voksne barn stoler på og som de får hjelp fra. Denne motsetningen har vi jo også i Matilda med den slemme rektoren og lærerinnen.
Noe spennende er alltid på gang, noe som ofte kan utarte seg til å bli ganske skummelt. Det er da humoren kommer inn. Morsomme hendelser, vittige kommentarer som løser opp stemningen er et fint trekk når ting kan bli for spennende. Jeg har ledd så utrolig masse av flere av Roald Dahls bøker.
De fleste bøkene er illustrert av Quentin Blake som med sine artige streker underbygger humoren i bøkene.
Det er ikke bare det fantastiske men også nærheten med virkeligheten som gjør disse bøkene så innmari gode!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar